SANG til SOLEN

Kan det sies noe vakrere ?

SANG TIL SOLEN (av Harald Sverdrup) Å Broder Sol jeg hilser deg på denne velsignede morgen fordi du

opplyser mitt tun og gleder mitt hjerte, Jeg hilser de og alle dine mangfoldige skapninger, særlig deg, søster rådyr,

hilser jeg fordi du beskriver min elskedes

ynde og tripper nervøst mellom bjerkenes kvinnelige skygger og slikker sol av et

hemmelig blad. Også deg, søster måltrost, hilser jeg morgenens rålys slår du omkring din ekstatiske sang og slynger hver tone

som spyd inn i nuet og gjør at mitt liv

flammer opp i sekunder av sol, samtidig hilser jeg deg, broder svarttrost, du erindringens fugl som mykt fløyter årtuseners tungsinn ut av vårt eldgamle hjerte og sakte beretter om skogens enfoldige visdom, idag er du nesten forstummet og flyr lavt omkring med en buktende metemark ytterst i nebbet. Jeg hilser deg, broder elg med den lange ærverdige mule, du skogspatriark som eter av småtrærnes topper og flekker-av bark i små ruller med tekst fra en fortid vi andre har glemt, Jeg hilser deg, stengrå og jordbrune broder som glir ut av ynglingekongenes tid og flyktig besøker vårt jorde i dag før du ruller avsted lik en høyhjulet stridsvogn som venter på brunstens signal. Også deg, broder hønsehøk, hilser jeg, du ildfugl som kaster deg ned fra det ukjendte og forsyner deg av mine meiser og finker’ og flyr bort med rustrødt og gult i klørne, du hakker min ørlille verden av skjønnheter istykker og gir den til gapende unger i redet. Jeg hilser deg, søster huggorm, som samler på gift og kveiler deg sammen i en elegant og tabu-mørk muskel av redsel og renner så smidig som olje ned i min røys, Jeg hilser deg, søster, om enn mine barn har troskyldige jordbærfingre og selv om jeg slår deg ihjel alt i morgen. Jeg hilser dere, kråker, fortrolig med byens søppel og åkrenes gull, med hes gutterøst hilser jeg dere, gråbrødre, med fjær svarte som min samvittighet, dere åtselfortærere og eggrøvere som jeg forgjeves har skutt på med hagle, Men også deg, søster nøtteskrike, hilser jeg fordi du besøker vårt hasselkjerr og har et stykke himmel vevd inn over vingene, om enn dine rustbrune revefjær røper for meg hvilken røver du er. En hilsen til deg, broder grevling, du tussmørkemann som holde hi i sandbakken sør for oss og kjenner vårt landskap fra innsiden, Og deg, handelsmann, hilser jeg også, lik en smilende liten vårherre kjører du inn på vårt tun i en sommergrønn varevogn og gir oss idag vårt daglige brød og forlater oss gjerne vår skyld. Å Broder Sol, jeg hilser deg fordi du lyser velsignelsen over oss den hele dag og lar venner besøke oss; vi sitter beveget blant sommersyriner og taler foruten ord fordi Du og dine mangfoldige skapninger taler i oss og usynlighetshetten har senket seg over oss som om vi var streifet av kjærlighet og vår korsfestelse mellom kjønnene glemt, Derfor hilser jeg deg, søster honningbie som ha slått deg til under mønet på huset med hele din summende familie, hør, denne dag er den sjeldne dagen da også vi har honning i cellene og ikke djevelskap i hjerte og munn. Jeg hilser deg, søster sommervind med hendene fulle av innsekter som bestøver mine perikum og rødknapp og mjødurt og tomater og bønner, Jeg hilser deg som får engen til å danse og hvert gresstrå til å blinke som om det var pusset til helg, Jeg hilser deg, søster mygg som spiller fiolin i mitt øre og blandet mitt blod med ditt, idag

er alt glemt, igår stakk du meg til blods da jeg forførte min elskede i gresset. Deg, broder brennesle, hilser jeg også på grunn av din grønne edder og ditt karske vis som gjør haven mer spennende, og jeg glemmer aldeles ikke at sommerfuglene yngler i deg, likeså hilser jeg deg, søster edderkopp, ditt mørke stillferdige mønster kjenner jeg så vel, idag mater jeg deg med en halvdød flue for på vise min vennlighet, velsignet være ditt måltid når du om litt eter din mann, men heller ikke deg, broder gjøk, må jeg glemme, du legger pastellfarvede egg i sangfuglenes reder, du er nyansens mester og vet hvilken farve foreldrene ynder å ligge på, når jeg står under ditt gjøketre, ønsker jeg ikke, mine ønsker oppfylt fordi du tåler min nærhet og tror på min grønne løgn. Også deg, søster bekk, vil jeg hilse fordi du slynger deg om vårt hus og fordi du er ustadig og aldri den samme, det hender du renner igjennom mitt vesen. til sist vil jeg hilse deg, søster mørke, du hviler tett under vår hånd og bak mitt hjerte og piler blant bladene rundt oss, du rører deg sakte under bordet og sover i brønndypet, du står der urørlig og søsterlig i bakgrunnen og holder vårt igår og imorgen i armene, jeg hilser deg som kjenner min flyktigste drøm, jeg hilser deg som ikke lar mine misgjerningers kors formørke meg på denne velsignede dag. Du, Broder Sol, skinner på vinen og brødet, vårt liv svever i lyset og lidelsen kjenner vi fortsatt, den ligger tålmodig som den vulkanske porfyr under våre føtter og alt liv som blir levet, idag er mitt hjerte en dansende solplett, for en gangs skyld er jeg til, Broder Sol.

Harald Sverdrup

- født 29. mai 1923 på Vestvågøy i Lofoten, død 26. juni 1992.

Sverdrup var en norsk lyriker, og blant de ledende i etterkrigs- litteraturen.

Sverdrups poesi er preget av en varm erotikk, og av kunnskap om og kjærlighet til naturen. Med et frodig bildespråk skriver Sverdrup om erotikk og politikk. Et tema som står svært sentralt i diktene hans, er den brutale rovdriften på naturen. Med humor, sarkasme og ikke minst ironi går han til angrep på samfunns- utviklingen i atomalderen.

Han advarer mot hensynsløs utnytting av naturen og mot faren for å utslette kloden ved bruk av atomvåpen.