Jeg var ikke nok elsket av MAMMA
Kay Pollak er en annerkjent svensk filmregisør som blandt annet
har produsert den Oscar-nominerte filmen "Så som i himmelen"
som nordmenn gikk mann av huse for å se på kino for noen år
tilbake.
Det som han ikke er så kjent for er her til lands er at han også
har skrevet to fantastiske bøker om bevisstgjøring. Bøkene hans
er enkle og inspirerende å lese. Når vi er ute og reiser tar vi med
oss meningsfylt lesestoff i stedet for å kjøpe dyre, repeterende
blader med masse unødvendig reklame i. En av bøkene som ofte
er med oss på tur er Kay Pollak en fantastisk bok "Å velge glede".
I dette blogginnlegget gir vi et utdrag fra denne boken som
handler om den store kraften som ligger i det å endre sitt
tankesett.
Når jeg endrer mine tanker om et annet menneske
endres også mine følelser og alle mine spontane
reaksjoner i forhold til henne.
Min mamma lever fortsatt og hun er i dag 90 år. Vi har i dag en
fantastisk relasjon, men slik har det ikke alltid vært.
For 20-25 årsiden kom min mamma ofte å besøkte meg. Jeg hentet
henne på togstasjonen og vi reiste hjem til huset der jeg bor.
Som regel så avtalte vi at hun skulle være hos meg i 3 - 4 dager før
hun skulle ta toget hjem igjen. Vi hadde begge de beste intensjoner
for besøkene.
Vel hjemme i huset begynte hun med forskjellig type husarbeid.
Stryke klær, rydde i huset, sy barnas ødelagte klær, bake osv.
Det kan hende at jeg allerede etter en dag står i gangen og skal ut.
Jeg har akkurat tatt på meg jakken da mamma dukker opp rundt
hjørnet, ser på meg og sier; "skal du ha på de buksene der ?".
Det merkelige er at jeg, en voksen mann, umiddelbart kjenner at
jeg blir irritert. Rystet. Jeg får problemer med å puste (jeg blir et offer).
Eller vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser middag. Jeg har allerede
spist en porsjon. Fremfor meg står min tallerken tom. Midt på bordet
står potetfatet. Mamma tar da med sin hånd og skyver potetfatet mot
min tallerken samtidig som hun sier ; " Skal du ikke ha litt mer
poteter ?". Som om jeg ikke kunne se det selv !
Jeg ble skikkelig irritert på henne- og jeg forsøkte å få henne til å
endre seg. Men det ble et mislykket forsøk. Det var ganske så ofte at
hun tok et tidligere tog hjem ! Og jeg mente at hun hadde mye å lære.
For meg er det litt tragisk å fortelle dette, men slik kunne det være.
Tiden går....
For flere år siden deltok jeg på et helgekurs med John Diamond
som er lege, psykiater og forfatter (han har blandt annet skrevet boken Your body doesn`t lie). John Diamond sier noe den helgen som kommer til å få stor betydning for meg. Han mener at alle våre
problemer vi har i våre relasjoner med andre mennesker kommer
av vår egen dyp ubevisste tro at "jeg var ikke nok elsket av mamma".
Denne dype trossetningen leder til det han kaller "hatet mot mor".
Det hatet og behovet for å hevnes, ligger siden bak alt annet hat og
forrakt mot andre mennesker. Et hat som i verste fall fører til lite respekt for alt liv. Men en slik indre trossetning, " jeg var ikke nok elsket av mamma" kan mitt liv bli en eneste lang ubevisst hevn mot min mor og alt annet liv.
John Diamond sier som et eksempel, at all pornografi er et uttrykk
for dette hatet mot mor. Et annet eksempel er kvinneundertrykkelse/
kjønnsdiskriminering. Han mener også at all miljø-ødeleggelse er et
uttrykk for et slikt hat. All respektløshet for liv og natur har sitt grunnlag i dette ubevisste hat mot våre mødre.
Mine ører var i helspenn. Det lå noe i det han sa. Jeg kjente igjen noe.
Jeg var altså et offer for mine tanker om min mamma. Hvordan kunne
jeg bli fri ?
Sannheten er naturligvis at ingen mamma noen gang har vært helt
perfekt og kanskje kan ingen mammaer noen gang bli det ?
Spørsmålet er : "vil jeg fortsette å ha samme relasjon til min mamma? ".
Vil jeg fortsette å leve med den dype indre overbevisning om at mamma
ikke elsket meg nok ?
En måte å endre denne tanken på, sier John Diamond, kan være å
begynne å søke etter det positive hos sin mamma. ( Det merkelige er
hvor ofte vi fokuserer på å konsentrere oss på alt det negative hun
gjorde - og går glipp av det positive ! )
Begynn med, sier han, å finne en ting du sant kan si du er takknemlig
for hos din mamma! Begynn teksten med å:
Takke henne for at hun fødte deg og ga deg livet!
Det føltes veldig uvant. Aldri hadde jeg tenkt slik om min mamma.
Det var en ny og uvanlig tanke!
Det spiller ingen rolle om din mamma lever eller ikke,
sier John Diamond.
Du kan fortsatt øve deg på å si til henne at du er takknemlig
for at hun fødte deg. Når du kan si disse ordene med letthet
kan du oppleve en stor følelse av frihet. Han oppmuntret oss til å bruke god tid til at vi sant kunne si:
"Mamma, jeg er takknemlig for at du ga meg livet."
Kanskje du vil prøve selv ?
Se for deg (visualiser) hvordan du sier det til din mamma. "Mamma,
jeg er takknemlig for at du ga meg livet" eller "Mamma, jeg er takknemlig for at du fødte meg ". Velg et uttrykk som føles rett for deg. Fortsett å øve til du kjenner at du kan si det helt lett. Til du virkelig kjenner takknemlighet for at hun har gitt deg livet.
For meg tok det kanskje to år innen jeg med en lett og sann følelse
kunne si det direkte til henne. Første gangen ble en stor opplevelse.
Mamma kom på et nytt besøk og hun står på kjøkkenet og stryker tøy.
Jeg husker det tydelig. Jeg står i soverommet og kjenner en stor glede.
Jeg går ut på kjøkkenet og sier til henne:
" Det er en ting som jeg vil si til deg mamma. Noe jeg aldri har sagt til
deg før. Men det er en ting som jeg vil at du skal vite. Jeg er vanvittig
glad og takknemlig for at du gitt meg livet! ".
" Hva er det du sier? ", sier hun. Deretter begynner hun å gråte i stillhet.
Vi klemte hverandre lenge og jeg gjentok min takknemlighet.
En måned senere gjentok jeg det igjen. Jeg kunne ringe henne en dag
når jeg hadde det bra og det kjentes da lett å si " Du skal vite mamma
at er jeg er så enormt glad og takknemlig at du gitt meg livet! ".
Grunnet en ny trostanke om min egen mamma ble hele vår relasjon forandret til det positive.
I dag har vi det morsomt i sammen. Vi ler ofte. Hun kommer alltid til å
spørre om jeg vil ha mer poteter. Det føles morsomt og lett å svare
" En potet? Jeg vet ikke jeg. Jo, kanskje? De var jo gode... jeg tror jeg
tar en liten til ". Eller jeg kan svare " Takk, det var kjempe godt.
Men jeg kjenner meg mett og fornøyd ".
Det er ikke opp til meg å forandre henne. Det jeg har ansvar for er min
egen relasjon til henne.
Repeter gjerne:
Når jeg endrer mine tanker om et annet menneske endres også
mine føleleser og alle mine spontane reaksjoner ovenfor i forhold
til henne.
Bøkene er på svensk :
God lesning 😊
コメント